Tekster om Brasøy
Det er folkene i Brasøy som gjør Brasøy til et godt sted å være. Her kan du lese om og bli kjent med noen av de fastboende i Brasøy.
Monika Mathisen
Frode Nilsen
Tanja Irene Hanssen
Harry Hanssen
Sven Henriksen
Monika Mathisen
Monika Therese Mathisen (f.1974)
Monika er vokst opp på Draje’ som den yngste dattera til Aud og Aksel. Og jeg regner med at hun lærte å jobbe i ung alder, kanskje på Nesse’ der faren drev rekepelleri i mange år.
Og Monika er i alle fall et arbeidsjern. Hun driver butikk på Solfjellsjøen på Dønna, har et enkelpersonsforetak på Brasøy, Brasøy Hytteservice, og organiserer Brasøy og Husvær taxi. Og ellers har hun en finger i mangt og mye.
Ja, det meste, faktisk.
Hun er med i de fleste festkomiteer, hun organiserer sosiale tilstelninger og det legendariske loppemarkedet som arrangeres juli. Mye jobb, men med sitt store hjerte deles overskuddet ut. Til gode tiltak på øya. Til ei jente i Kambodsja som trenger øyeoperasjon for å kunne se. Ja, det skulle jo bare mangle at man ikke skal hjelpe til. Og raushet er vel det ordet som beskriver Monika aller best. Hun deler gjerne. Hun hjelper gjerne. Monika med hjertet i hånda. Monika med et hjertet som banker for øya si. Har hun noen gang sagt nei?
Og jeg hater ferie, sier Monika, som setter pris på hverdagen. Jeg elsker hverdagen og liker ikke ha ferie. Det er vel fordi det er uvant å ikke jobbe. Og kanskje fordi det fort kan bli litt stille på Brasøy når ungene er blitt voksne og sommerens yrende øyliv er over for denne gang. Og det er litt sårt at det ikke er unger igjen på Brasøy i det hele tatt. Men det trenger vi ikke snakke om.
Det er latteren du hører hører først når døra på Kopen går opp, og da vet du det er Monika. Hun liker å prate med alle, og har en humor som får alle til å le. Med en herlig selvironi forteller forteller hun gjerne om sine svake sider som for eksempel lakris og sjokolade. Og du må følge godt med i samtalen for setningene og ordene har ofte en dobbel betydning. Og ordene er ofte litt over kanten. Og verywellsådet. Så man må bare le.
Og det er klart. Livet er ikke bare latterbobler. Det er jo livet som det er for mange med lange dager, pendling og ting som skjer med folk man er glade i.
Monika er ei typisk brasøydame. Øyværingskvinnfolk. Sterk, sta, arbeidsom og med masse humor.
Monika med det store hjertet og latterboblene.
Tekst: Margit Langseth
Frode Nilsen
Frode Nilsen (f. 1957)
Alle vet hvem Frode på Draje er. Det er jo han Frode som bor på Draget, selvsagt. Og til fremmede sier vi det tydelig. DRAGET, vel.
Han Frode fremkaller stjerner i øynene til de som tar navnet hans i munnen sin. Fordi det er så godt å si det. For Frode er Brasøys svar på Oraklet i Delfi. Han kan alt. Hvis noen har et problem av teknisk eller praktisk art og lurer på hva man skal gjøre. Så detter bare løsningen ned i hodet: Spør Frode. Frode på Draje. Og mange spør. Og stakkars Frode har det travelt. Alltid noe å henge fingrene i. På brygga, i fiskebåten, reparere en motor, skysse forskere rundt i verdensarvområdet eller slepe båter til land. Og Frode sier aldri nei.
Frode er født og oppvokst i Omnøy like sør for Brasøy. Og han har sin egen dialekt. Han og brødrene. Omnøysk. Halvt vegværingsk og halvt øyværingsk. Han har bestandig tid til å slå av en prat og et lunt smil på lur. Og han forteller historier som slik som bare historieforteller av rang kan. Med underdrivelse og overdrivelser og selvironi og humor så det holder. Og vi ler helt naturlig av alvorlige historier om ulykker, sykdom og død. Det er jo sånn man har overlevd øylivet under røffe forhold og karrige kår. Det er sånn man videreførte den kloke livsvisdommen i generasjonene. Alle husker historiene til Frode.
Frode en en av få yrkesfiskere igjen på Brasøy. Og han driver lofotfiske på vinteren med egen sjark. Stasbåt. I sjarken er alt på stell. Det er det også på kaien og i huset og garasjen også, for de som har vært og sett selv. For Frode er et petimeter. Og et arbeidsjern. Jeg ser ham hver søndag hele året rundt i kjeledress på kaien. Blådress om sommeren. Oransje om vinteren. Han arbeider visst hele tiden, tror jeg. Driver fiske og bygger kai. Snekrer og reparerer og fikser. Han er tusenkunstneren som kan det meste som et aktiv liv har lært ham.
Og selv om han er bare ungdommen, så har han en gammel manns kunnskap. Om motorer og naturen og folk. Ikke minst folk. Frode på Draje er av gammelsorten. De som kunne alt. Lært av livets skole med arbeid og stå på vilje og stort mot. Han tilhører dessverre en utdøende rase.
Og jeg. Jeg er glad du ikke skal på museum, Frode. Det ville være helt meningsløst. Men kanskje noen kunne forske litt på deg. Det kunne vært noe. For det er du som er verdensarven. Og Brasøy og verden trenger sånne som deg!
Lenge leve Frode på Draje!
Tekst: Margit Langseth
Tanja Irene Hanssen
Tanja Irene Hanssen (f. 1971)
Tanja er ganske nylig flyttet tilbake til Helgeland og Brasøy etter å ha bodd i Kristiansund siden begynnelsen av nittitallet. Hun flyttet først til Hemnes, men arbeider nå på Mowi på Herøy. Hun er blitt værende på Brasøy og pendler til Herøy, mens hun tenker på hvor hun egentlig vil bo. Og aller helst vil hun være på Brasøy hvor hun bor i huset sammen med faren, Harry. I øyas eneste hus som er blått. Der bor Tanja. I Harryhuset.
Tanja er opptatt av mye. Hun er også oppgitt. Oppgitt over fylket som har endret fergerutene slik at det er vanskelig å pendle på jobb, så nå har hun like greit kjøpt seg sin eget båt og kjører ofte selv over Straumen og gjennom Færøysundet, der storhavet står inn, til Hestøya der arbeidsplassen Mowi ligger. Og ja, damer kjører også båt med stor motor, selvsagt.
Jeg trives her, sier Tanja. Jeg nyter hvert øyeblikk på Brasøy. Og hvis jeg må reise og bruke en hel dag for å reise til Sandnessjøen og gjøre et ærend, så føles det helt bortkastet. Bare bortkastet tid. Ja, det skjærer i hjertet mitt. Faktisk.
Tanja er Tanja. Tøffe Tanja som jeg kaller henne. Oppvokst i fjæra. Med båt og moped på en bilfri øy. Nå er det en annen tid. Med kajakk på biltaket. 4WD offroad turbodiesel. Kajakk -Tanja som også er kursinstruktør og lærer øyfolk mellom 11 og 80 år å padle i sitt øyparadis. Selv padler hun året rundt og nyter den fantastiske skjærgården. Hun leser ei bok på et kai med kaffe på termos. Eller hun redder en mort som holder på å tørke ut oppå tangetflukset. Tanja var den første som har kjørt randone på Prestøyhåjen, øyas høyeste topp på nesten 40 meter over havet. Tanja er ei aktiv dame.
Den smilende og engasjerte Tanja har organisert dugnad med strandrydding i flere år. Hun sørger for at tonnevis av maritimt avfall blir samlet fra havet og forsvarlig levert til resirkulering. Hun drar i gang sosiale tiltak og vil ha folk ut på tur. Hennes siste prosjekt er et dugnadsprosjekt med tre nye hengebruer som utvider turmulighetene og opplevelsene på Brasøy. Slik at folk kan gå over holmer som tidligere kun var tilgjengelig med båt. En del av finansieringen kalles Plank of Fame så nå kan du kjøpe deg en navneplank som er blitt en del av brodekket. Genialt, ikke sant? Og hun har masse ideer. Det står ikke på det, nei. Og Tanja snakker og snakker og smiler og skinner. Men sentraliseringspolitikken og innskrenkning i fergeruter gjør henne kokforbannet og sint.
Tanja er en av Brasøys yngste beboere, og hun lever godt på øya. Og det er travle tider. Med mangt og mye. Noe av det beste med å bo her er å bli titulert som ungdom, sier Tanja. Jeg er jo en av de yngste.
Den hjemvendte ungdommen bor i sitt barndoms paradis. Hvor skolen er nedlagt. Barnehagen er nedlagt. For veldig lenge siden. Men når hjertet slår, dør engasjementet ikke. Det kommer nye tider. Og hun tar sats. Tanja Irene Hanssen elsker sin barndom øy så mye at det er her hun vil bo.
Ho Tanja er kommet hjem.
Tekst: Margit Langseth
Harry Hanssen
Harry Hanssen (f. 1940)
‘De kallæ me Harry. Harry Hanssen.’ Det var de første ordene han sa til meg. Han skulle skysse meg over sundet. Og han strakk fram handa og skjøv capsen litt bak på hodet i samme bevegelse. Sånn som bare øyværinger kan. Jeg glemmer det aldri.
Det var som om jeg hadde truffet selveste Roger Moore eller Sean Connery. Det var like spennende for meg som fartsfylte eventyr med James Bond, sjølvaste agent 007, vet du. For båt og kjeledress og storstøvler er like røft og tøft for meg som lakksko og smoking. Det er båtkjøring og bensindunst og fiskeslo som er absolutt action for meg.
Og så er det Harry. Harry er Harry. Og Harry er virkelig en hardhaus. En snill hardhaus. Verdens snilleste. Han hører til på Brasøy i det blå huset på Anskar-Draje, i Blåstuo. Og huset har han sjøl bygd. Opprinnelig er han fra Sandvær – lenger ut i havet. Men brasøykar likevel etter et langt liv på sjøen og i det blå huset med den fine hagen.
For han er fisker. For livet. På livstid, liksom. Og havet er livet. Om han er plaget av sykdom og er ganske godt voksen, så lokkes han til fortsatt til lofotfisket. I sitt 80ende leveår. Det er vel femti eller kanskje seksti sesonger, sier han. Så leia kan han utenat. Helt utenat.
Harry er en hardhaus og pensjonerer seg ikke verken på grunn av alder eller sykdom. Før han drar avgårde på fiske kan han være ute av form. På grunn av hjertet. For kreften. Og ryggen. Men han lar seg ikke stoppe av det. Sykdom og sånt.
Et år fortalte han at han var innom sykehuset i Bodø og fikk stråling før han tok sjarken videre over Vestfjorden for å fiske skrei på Lofothavet. Og samme turen ble han også hentet med ambulanse til Gravdal sykehus, men da fikk han godt stell, sa han. Og smilte. Han fikk lofotsesongen med den innlagte strålinga og sykehusinnleggelse til å høres ut som en eksotisk reise. Så det gikk bærre goidt, sa han.
Jaudå.
Og året etter var han på plass igjen. Som den mest naturlige ting å gjøre for en som er ganske godt opp i 70-årene. Og han fikk kaffetorsk og smilte bredt og holdt den svære skreien på godt over tretti kilo høyt hevet på bildet i Lofotposten. Hardhausen, som de kaller Harry Hanssen.
Og når han kommer heim fra det blå havet er han som en ungssprett. Han er takknemlig for de fine opplevelsene på havet og forteller gjerne rundt middagsbordet og sier ‘tænk at e sku få opplev dæ herrane igjæn’. Han er blitt yngre og sterkere og har så mye å fortelle. Om været og naturen og fisket. Og folk. Det er kameratskapet og det tradisjonsrike yrket som gir energi. Lofoteventyret. Og havet. Det blå havet som får blodet i årene til å flyte.
Harry er et godt menneske. Hjertegodt. Veldig snill og omtenksom. Han har omsorg for alle. Opptatt av natur og dyr og folk. Til og med sjura og kråka får ekstra godt å spise til jul. Han spør alltid hvordan det går hvis noen andre er syke. Det er ikke alltid så greit å høre svaret når man hører dårlig, men da spør han igjen ‘ke?’. For han MÅ vite hvordan det går.
Harry skriver sirlige julekort som sendes i posten. Og når du leser ‘god jul og godt nyttår’ med blå penn og nydelig håndskrift så vet du at det er skrevet med hjertet. Tradisjoner er til for å holdes. Og han gjør alt så fint. Han steller så nøye med huset og har geranier og pioner i hagen og vinduskarmen full at de grønneste grønnplanter.
Og han liker å lage god middag. Søndagsmiddag på søndag, selvsagt. Og han setter pris på gode ting i livet. Som god mat, dansemusikk og å lage det hyggelig og pent rundt seg og sine. Harry er nok den mest fløyelsmyke machomannen som jeg kjenner, tror jeg.
Så Harry er Harry. Han er helt spesiell og helt seg selv. I blått som Blåstuo og havet og overallen og som stripo på sjarken. I hvitt som det grånende håret. I rødt som hjertevarmen og de rødeste blomstrende blomster. Mye blått og litt hvitt og massevis av hjerterødt.
Det er sånne som Harry Hanssen som bygde landet vårt. I rødt og hvitt og blått.
Tekst: Margit Langseth
Sven Henriksen