Utstilling

Ting om Tang

Opplev historien om tang, tanghøsting og tangindustrien på Brasøy. Utstillingen tar utgangspunkt i den tidligere tangmelfabrikken og forteller om en viktig del av øyas kyst- og industrihistorie.

Utstillingen er laget av Helgeland Museum avd. Herøy i samarbeid med Ungdomslaget Bølgen i Brasøy, og bygger på intervjuer, aviser og historisk arkivmateriale.

Ting om tang er en utstilling om tang og tangindustri med utgangspunkt i tangmelfabrikken på Brasøy.

Utstillingen er laget av Helgeland Museum avd Herøy, i samarbeid med Ungdomslaget Bølgen i Brasøy.

Kunnskapsgrunnlaget til utstillingen er fra intervju, aviser og arkivmateriell.

Takk til alle som har bidratt, spesielt takk til Svein Gunnar Storholm, Jan Kjetil Pettersen, Frode Nilsen, Elin Moe og Lillan Sørensen ved Tanghuset Arena.

Langs Norges kyst vokser store mengder tang og tare. Det er Europas største bestand og strekker seg over 10.000 kvadratkilometer, noe som tilsvarer Norges totale areal av dyrka mark og er på størrelse med Rogaland fylke.

Helt siden antikken har tilgangen til tang vært avgjørende for å klare seg, og tang har hatt mange bruksområder:

mat, fôr, gjødsel, brensel og til ærfuglens reder.

Tilgangen på tang var så verdifull at det i Frostatingsloven slås fast at tangen skulle tilhøre gården, og at gode forekomster økte gårdens verdi.

I dag er det kanskje en noe glemt ressurs?

Grisetang, også kalt hestetang, bildet er brukt i gardshistorie for Vefsn bind VIIIA. Foto: Helgeland Museum.

Tareskogen fungerer som livsgrunnlag, skjulested og matfat for en mengde av arter, og kalles gjerne for Havets regnskog. Alger, tang og tare produserer faktisk over 50 prosent av verdens oksygenbehov og er blant verdens største CO2-bindere.

Tang og tare er makroalger, og vi har omtrent 500 arter langs norskekysten. Disse kan deles inn i tre hovedgrupper: brunalger, rødalger og grønnalger. Tang vokser i strandlinja, mens tare vokser fra en stilk på havbunnen.

I uminnelige tider har tang og tare vært brukt som fôrtilskudd til husdyr. Navn som butare, kutare, sauetang og grisetang vitner om det.

Fjæretanget har en stram og beisk smak og hverken ku eller sau år dette tanget uten at det var utvannet i ferskvann og så til slutt i varmt vann. Vannet ble slått av før dyrene fikk tanget. Det var bare fjæretanget som ble utvannet. Men alle tangsorter ble det som nevnt slått varmt vann på. På gjelvtanget beholdt en vannet. Når man helte varmt vann på dette tanget, ble vannet som gele. Denne væsken var kuene særs glade i. Når de fikk tangstampen i båsen, sugde de denne væsken først. Det var jo god næring i den. Tang og tare som dyrefôr, Ingberta Sjånes.

En fisker, som ude ved Holmer mon bo,
Hans levende Queg er en eneste Koe,
Som andet til Spisning ey nyder
End Tang og søvoxende Tarernes blad
Opvarmet i Grugge, der kaldes Bu-Mad.

Thi bliver de Kjør, de som fødes med Tang
Langt feder’ end andre, der gaar i den Vang,
Og Spenerne dobbelt saa trinde;
Dog giver den Melk nogen smag udaf Salt.

Petter Dass, Nordlands Trompet

Ea på reir, Sandvær, 1985. Foto: Reidar Johansen / Helgeland Museum

Tang har blitt sanket på land, i fjæra og fra båt.  Tang som driver på land av vær og vind, og kan enkelt sankes uten redskaper. En annen metode er å skjære tang, da bruker en ljå med langt skaft og greip for å laste tangen i båt. Etter sanking ble tanget fraktet og lagt til tørk på berg, gjerder eller på ledige hesjer.

I dag blir arbeidet utført av maskiner med kutte- og sugesnabel som barberer tang fra grunner og skjær.

Tangindustrien strekker seg tilbake til 1600-tallet, da brenning av tang og tare til aske ble brukt til å fremstille soda som ble brukt av glassverkene. Noe ble eksportert til England der det ble brukt til å lage såpe. Aska ble senere brukt til å utvinne jod, og på 1930-tallet kom tangmelindustrien. Det kom opp i 30-40 anlegg på 60-tallet, med en årsproduksjon på 12–15 000 tonn. På Helgeland fantes anlegg i Sømna, Aldersundet, Brasøy, forsøksvik på Bjørn, og på 70-tallet ble fabrikken i Brønnøysund etablert.

På bildet: Sverre Larsen snur tang under tørking, Almendingen, 1950. Foto: Arnt Almendingen

Tangsanking på Steinsholmen, Brasøy, 1953. Foto: Per Lillegaard / Helgeland museum

Alstahaug Tang og Tareindustri A/L ble stiftet 7.1.1954, og hadde innsamling av tang allerede samme år. De fikk leie tomt på Brasøy, og bygde både lager og kai samme år. Det første året ble det samlet inn 231,2 tonn tørket tang, som ble solgt til Algea i Kristiansund.

«I den spede begynnelse var det kjerringar og ungar som jobba, dei var ikkje bøtte opp i anna arbeid. Dei tok det opp, tørka det, og når dei hadde samla nok leverte dei det på fabrikken. Den første tida blei det vel ikkje gjort noko, det vart vel berre lagra, først på Brasøygårdsbrygga, der det starta opp.»

Jan Kjetil Pettersen (f. 1961)

På bildet: Tangmelfabrikken på Brasøy, 1967. Foto: Helgeland Arbeiderblad / Helgeland museum

1958 kom strømmen og i 1961 ble drømmen om fabrikk og helårsdrift realisert, i fabrikken var det både kvern og tørketrommel, og man fikk utnytta vintertanget som hadde bedre kvalitet.

«Vi regner med at vi klarer å produsere ca 600 kilo mel i timen, eller ca 2000 kilo råtang. Dette siste tallet varierer etter årstida. Det er en voldsom variasjon i vanninnholdet etter hvilken årstid det er. Om våren er det mye vann i tanget, men etter hvert som en nærmer seg sommer og høst, blir vanninnholdet mindre»

Karl Brasøy, Helgeland Arbeiderblad (1967)

I 1974 blei det levert 14 400 tonn tang, fabrikken hadde 8-11 arbeidere og 40 skjærere.

På bildet: Karl Brasøy på Tangmelfabrikken, Brasøy, 1967. Helgeland Arbeiderblad / Helgeland museum

«Vi tente bra med pengar på å ta tang. Det var ikkje så vanleg at ungdom hadde pengar den gongen. Eg hugsar godt at eg kunne reise til Sandnessjøen for å kjøpe meg dongeribukse for eigne pengar. Det var det ikkje alle som kunne.»

Anne Norunn Mathiesen (f. 1962)

Det var mange som leverte tang til fabrikken på Brasøy – fra Brønnøysund i sør til Dønna i nord. I Brasøy forteller flere at de tok tang før skoletid og om natta, mange var engasjert i tanghøstinga fra de var små. De trengte tillatelse fra grunneier, utstyr fikk de låne av familie og bekjente i nærområdet. Det var vanlig at både jenter og gutter deltok i tangtaking.

På bildet: Arbeid med tang på Tangmelfabrikken, Brasøy, 1967. Helgeland Arbeiderblad / Helgeland museum

«Vi tente jo pengar på det, og det var jo gode pengar. I starten, da røska vi berre og laga til dungar, fekk det i båten, og fekk levert i lag med vaksne. Då vi vart stor, 10-12 år, så for vi og skar med ljå og tok den med høygaffel.»

Svein Gunnar Storholm (f. 1957)

Algea drifta fabrikken og hadde et stort salgsapparat. Tangmelet gikk stort sett til gjødning og fôrblanding, og ble frakta med båt direkte fra Brasøy til markedet i USA, Japan, England, Skottland og Sverige.

«Det første som skjer er at tanget blir kuttet i små biter. Etter dette går det inn en tørketrommel og blir tørket ned til 12-15% vann. Så er det bare maling og pakking i sekker som gjenstår før det kan sendes ut på markedet.»

Karl Brasøy i Helgeland Arbeiderblad (1967)

Til å høste og frakte tang ble det brukt båter av forskjellig slag, til å begynne med brukte en gjerne en dory til å slepe, men etter hvert ble det produsert egne tangprammer i Hysværøyan, etter sigende ble det produsert et betydelig antall tangprammer der.

«Dei vart spesiallaga til formålet, dei var ikkje så høge, og så var dei heilt flate i botne og så bar dei jo mykje. I og med at dei var flate så var det lett å kome til når det var grunt, og så vart det ikkje så tungt å ta det inn. Eg trur vi tok ein 15-1700 kilo alt etter som, men då var det ikkje mykje frirom altså.»

Svein Gunnar Storholm (f. 1957)

Noen høstet også tang om bord i egne båter. Tanget kunne også samles i nøter på stedet det ble høstet og tang ble da hentet av egne fraktebåter som førte tanget til tangfabrikken.

Ingmund og Dagfinn Andreassen på tangskjæring, Hjelmsøy, 1970. Foto: Helgeland Museum

Mange leverte mye og tjente gode penger – noen jobbet ekstra hardt. Brødrene Nilsen fra Omnøya utviklet bl.a. en egen not som effektiviserte arbeidet.

«Det var ei utvikling, vi var av dei første som begynte med nøter, som fekk utvikla det, som gjorde det som skulde gjerast. På slutten hadde vi kjempegodt utstyr. Ljåen brukte vi heile tida, men vi fant ut at vi kunne bruke vadere, da kunne vi stå i havet og skjære. Nota romma mange tonn.

På bildet: Brødrene Nilsen skjærer tang utfor Skogsholmen, 1979. Foto: Astrid Tåvær

I starten hadde vi jo berre ein 14-foter, den blei så full at vi heldt på å søkke. Og det gjorde vi og, av og til, men vi berga oss.

Vi skar i dårleg vær, og mista noko, så det var ikkje berre gull og grøne skogar, men det er det jo ikkje med noko. Det var sånn halvfarleg alt, men det gjekk jo bra.

Du sto jo i sjyen, og så ikkje kor du trødde, vi balanserte litt med ljåen vi hadde i nevane. Det hendte at det kom oter som vart innestengt oppi nota. Vi stod i havet, veit du, oppi tanget, og så kom oteren. Han for imellom føtene, og smaug att og fram, men vi blei jo vand med det. Han beit oss jo aldri, så vi visste at det ikkje var farleg.

Det var grunneigarane som bestemte kor tid ein fekk skjære. Det var nokon som meinte at vi uroa fuglen, men det, nei, det er jo litt i det da, om vi ikkje ramla så mykje, så var vi no der, men eg trur dei vart vand med oss. Men, alt har sin pris, og sånn er det no berre. Å tukle med naturen det er ikkje berre berre, det er altså bra sikkert. Man skal jo ikkje skjære for mykje, å skjære reint alt, det er jo ikkje bra. Det var sikkert mykje fisk og yngel som vaks opp i tanget, både smått og stort, det skjønner vi jo, og at naturen han ska vere slik han er»

Frode Nilsen (f. 1957)

Tang tids tare

På 70-tallet kom nedgangstiden i tangmelindustrien. Det var økte kostnader, dårligere marked og lite utnyttelse innenlands: kun 10% av det produserte tangmelet ble benyttet på tross av gode resultater i forsøk på både fôr og gjødsel.

«Det haster med å finne løsninger som kan forhindre sammenbrudd i næringen. Først og fremst bør dette kunne oppnås ved innenlandske tiltak, og det vil i første rekke si at tangmel blir tilsatt innblandet i ulike fôrblandinger.»

På bildet: Tangnot ved Skogsholmen, 1979. Foto: Astrid Tåvær

Arnulf M. Elvevold, 1979

Brasøy Tangindustri hadde flere runder med innskrenking av drift i løpet av 70- og 80-årene, men fabrikken leverte godt. Høsting av tang ble i større grad utført av maskiner, som ga tilgang på råstoff også under Lofotfiske, men innebar også kostnader og endringer.

«Det må nevnes at den siste tiden fabrikken var i drift her, så produserte vi mer, hadde bedre kvalitet, mindre produksjonsstans og mer kontinuitet enn i Brønnøysund. Men vi hadde ikke ferje, og mulighet til å last på trailer. Det ble et fordyrende ledd, som gjorde at det var den her fabrikken som ble lagt ned.»

Jan Kjetil Pettersen (f. 1961)

Sommeren i 1988 var det nok en driftsstans i fabrikken – som aldri ble satt i drift igjen.

Tangsanking på Steinsholmen, 1953. Foto: Per Lillegaard / Helgeland museum

Algea har fortsatt fabrikk i Brønnøysund og Kristiansund med høsteområde fra Smøla til Steigen. De høster grisetang som fraktes til Brønnøysund, hvor de kutter og tørker tangen og pakker det inn i store pakker på 900 kilo. Produktet fraktes til Kristiansund, hvor det blir gjort om til ekstrakt som går ut til markedet.

Tangmelet kan brukes til det meste, i tillegg til gjødsel og fôrtilskudd brukes alginat som fortykningsmiddel i matvarer som iskrem og yoghurt, og som bindestoff i medisiner og i kosmetikk.

Det forskes fremdeles på fremtidens utnyttelse av tang og tare i føde for folk og fe. I nyere tid har forskningsfeltet blitt større, og ny teknologi har skapt ny interesse og nye bruksområder for brunalgene.

Men tareskogen er under press, med varmere hav og kråkebollenes anmarsj har vi på få år mistet rundt 5000 kvadratkilometer tareskog utenfor kysten i Nord-Norge, og sitter igjen med store kråkebolleørkener. Det spås at fremtidens tangindustri ligger i dyrking av tang og tare.

Tidslinje

1954  Stiftelsesmøte Alstahaug Tang og Tareindustri A/L

1958  Strømmen kom til Brasøy

1961 Tilsagn distriktenes utbyggingsfond

1961 Algea leier anlegget og driver produksjon av tangmel

1965  Brasøy blir en del av Herøy kommune – bedriften omdøpes til Brasøy Tangindustri

1970  Herøy kommune selger aksjene til Algea for å finansiere bru mellom Brasøy og Prestøy. Fabrikken i Brønnøysund åpnes.

1971  Utvidelse og modernisering av tangmelfabrikken

1975  Driftsinnskrenkning og omsetningsvanskeligheter

Ca. 1977 – Omlegging til maskinell innhøsting

1988  Tangmelfabrikken i Brasøy stenges