Prestøy skole på begynnelsen av 1950-tallet
Det var sånn at vi hadde jo ikke noe særlig skoleplass på skolen. Jeg var vel cirka i det femte skoleåret. Vi var jo bare 4 klasser da, og vi gikk vi ei uke på skolen og ei uke av. Første og andre klasse gikk i samtidig, så gikk tredje og fjerde klasse i lag. Skolen hadde bare to klasserom.

Det må ha vært rundt 1950, så fikk vi en lærer som var litt mer sportsinteressert enn læreren som vi har hatt de første fire årene. Vi kalte de for erstatningslærere.
Sånne som kom herfra, noen kom derfra, og noen kom rett fra realskola eller gymnaset.

Vedbrua som idrettsarena
Og så skulle vi jo ta idrettsmerke. Læreren, han var militærmann og idrettsinteressert. Vi skulle springe 60 meter, men hvor skulle springe hen? På skoleplassen? Nei, på skoleplassen var det ikke plass.

Så vi sprang over vedbrua og forbi Grindneset og tok tida. Vi måtte springe fort for å få idrettsmerket. Nei, så var det høyde og lengde vi skulle lære.

Og læreren snekret sjøl en stav på sløyden for ingen hadde hoppet stav før i Brasøy.

Fostret vedbrua et idrettstalent?
Og så var det jo det at det var en av de guttene som hadde som voldsomt talent for tresteg, og da måtte du bruke vedbrua, for vi hadde jo ikke noen andre plasser her å hoppe. Men det var jo knapt noe sånn sanddunge å lande i etter de tre stegene, da.

Men familien og gutten flyttet fra Brasøy når faren sluttet i butikken. De flyttet til en plass i nærheten av Trondheim, så da kom han inn i Freidig og begynte å trene med dem, og så ble han jo norgesmester og det kan du se på nettet. Odd Berg het han og var også engasjert i idrettsforbundene og et skikkelig talent, men nå er han dessverre død. Han var ett år eldre enn meg.

Vedbruas betydning for ungenes vinteraktivitet
Og så var det noen andre ting. Om vinteren var jo da vi på Prestøyhåjen og sto på ski og sånn – hvis det ikke hadde vært for vedbrua, så kunne vi ikke komme oss dit.
Så vi var jo helt totalt avhengig av vedbrua. For ellers så måtte vi ha gått rundt Neset og på Neset og rundt den veien.

Ja, vi for jo over vedbrua i friminuttene for å stå på ski. Vi gikk over brua, til Grindneset bort til Stibakken og over Rundhåjen, og det var bratt ned der, og tilbake til skola når det ble arrangert skirenn.

Guttan lagde hoppbakke av og til. Jeg var jo ikke så veldig mye med de andre om ettermiddagene. Jeg måtte jo på holmen når at jeg var ferdig på skolen.

Og så etter skolen. Det var jo ofte sånn i middagstida, så fikk vi låne ski på skolen, så for vi over vedbrua da også for å gå på ski. Og vi stod på ski, vi gikk ikke på ski, for vi gikk opp på Prestøyhåjen og så rant vi ned bakken og opp på Grindneset.

Men du kunne også få med deg skiene heim da, men hva skulle man med ski på Steinsholmen? Det var det ikke noe vits med, det var jo bare å renne rett i havet.

Prestøyhåjen er faktisk den eneste plassen hvor det går an å stå littegrann på ski. Ja, å prøve å gjøre det på de andre håjene, så rant vi vel rett i sjøen.

Men det var mye sånn om kveldene og litt seint på dagen. Når vi overnatta på Øyen hos tante Alfhild noen ganger da pappa var i Lofoten, så kunne jeg jo være da med de andre «de innfødte på lainnje» som vi kaller det.

Vedbrua som vei til ny idrettsarena på Risøya
Vi brukte det at vi hadde. Vi hadde jo veldig lyst vi skulle få bruke den sletta sørover fra skola. Men det var jo de på Øyen som eide det der, og det var ikke noe snakk om å ta i bruk. Folk var så redd for graset, så de fikk utnyttet kvar meter, så det var ikke diskusjon da. Så fant han læreren ut at bakom Svartåsen, der var det mulig for en idrettsbane.

Så da var jo vedbrua til god hjelp. Altså vi måtte gå. Så gikk vi nå over vedbrua og til Grindneset, og så gikk vi opp Svartåsen forbi Toften, for det var ikke hus der da.

Og så var det en som jeg har gått i klasse med som sa, at mange av foreldrene måtte skrive under på et papir at de skulle arbeide så og så mange dugnadstimer for å lage idrettsbanen.

Vi spilte håndball på banen og om vinteren gikk vi på skøyter på vannet der. Det var det blankis. Vi gikk også på skøyter innerst i Henrikvalen med der var isen mer mjuk. Der hadde vi landskamp mot ungene fra Husvær. En som jeg gikk på skolen med sa at han vart nr 1 i sin klasse.

Fordi at hvor i all verden, hva skulle vi finne på her på disse steinhumpene ved skola. Så det var jo helt håpløst med sånne ting, men vi hadde jo forskjellige andre ting som vi styrte på med i friminuttene. Men vi brukte vi idrettsbanen mye, også på 17. mai og sånn forskjellig.

Men etter hvert som tiden ble mer moderne, så ble hele idrettsplassen glemt og så kanskje kom det en lærer som ikke var så interessert i sport.

Jeg kom jo på realskolen i Sandnessjøen og kunne jo allerede spille håndball. Så da ble jeg med på å spille håndball der.

Prestøy skole på begynnelsen av 1950-tallet
Det var sånn at vi hadde jo ikke noe særlig skoleplass på skolen. Jeg var vel cirka i det femte skoleåret. Vi var jo bare 4 klasser da, og vi gikk vi ei uke på skolen og ei uke av. Første og andre klasse gikk i samtidig, så gikk tredje og fjerde klasse i lag. Skolen hadde bare to klasserom.

Det må ha vært rundt 1950, så fikk vi en lærer som var litt mer sportsinteressert enn læreren som vi har hatt de første fire årene. Vi kalte de for erstatningslærere.
Sånne som kom herfra, noen kom derfra, og noen kom rett fra realskola eller gymnaset.

Vedbrua som idrettsarena
Og så skulle vi jo ta idrettsmerke. Læreren, han var militærmann og idrettsinteressert. Vi skulle springe 60 meter, men hvor skulle springe hen? På skoleplassen? Nei, på skoleplassen var det ikke plass.

Så vi sprang over vedbrua og forbi Grindneset og tok tida. Vi måtte springe fort for å få idrettsmerket. Nei, så var det høyde og lengde vi skulle lære.

Og læreren snekret sjøl en stav på sløyden for ingen hadde hoppet stav før i Brasøy.

Fostret vedbrua et idrettstalent?
Og så var det jo det at det var en av de guttene som hadde som voldsomt talent for tresteg, og da måtte du bruke vedbrua, for vi hadde jo ikke noen andre plasser her å hoppe. Men det var jo knapt noe sånn sanddunge å lande i etter de tre stegene, da.

Men familien og gutten flyttet fra Brasøy når faren sluttet i butikken. De flyttet til en plass i nærheten av Trondheim, så da kom han inn i Freidig og begynte å trene med dem, og så ble han jo norgesmester og det kan du se på nettet. Odd Berg het han og var også engasjert i idrettsforbundene og et skikkelig talent, men nå er han dessverre død. Han var ett år eldre enn meg.

Vedbruas betydning for ungenes vinteraktivitet

Og så var det noen andre ting. Om vinteren var jo da vi på Prestøyhåjen og sto på ski og sånn – hvis det ikke hadde vært for vedbrua, så kunne vi ikke komme oss dit.

Så vi var jo helt totalt avhengig av vedbrua. For ellers så måtte vi ha gått rundt Neset og på Neset og rundt den veien.

Ja, vi for jo over vedbrua i friminuttene for å stå på ski. Vi gikk over brua, til Grindneset bort til Stibakken og over Rundhåjen, og det var bratt ned der, og tilbake til skola når det ble arrangert skirenn.

Guttan lagde hoppbakke av og til. Jeg var jo ikke så veldig mye med de andre om ettermiddagene. Jeg måtte jo på holmen når at jeg var ferdig på skolen.

Og så etter skolen. Det var jo ofte sånn i middagstida, så fikk vi låne ski på skolen, så for vi over vedbrua da også for å gå på ski. Og vi stod på ski, vi gikk ikke på ski, for vi gikk opp på Prestøyhåjen og så rant vi ned bakken og opp på Grindneset.

Men du kunne også få med deg skiene heim da, men hva skulle man med ski på Steinsholmen? Det var det ikke noe vits med, det var jo bare å renne rett i havet.

Prestøyhåjen er faktisk den eneste plassen hvor det går an å stå littegrann på ski. Ja, å prøve å gjøre det på de andre håjene, så rant vi vel rett i sjøen.

Men det var mye sånn om kveldene og litt seint på dagen. Når vi overnatta på Øyen hos tante Alfhild noen ganger da pappa var i Lofoten, så kunne jeg jo være da med de andre «de innfødte på lainnje» som vi kaller det.

Vedbrua som vei til ny idrettsarena på Risøya
Vi brukte det at vi hadde. Vi hadde jo veldig lyst vi skulle få bruke den sletta sørover fra skola. Men det var jo de på Øyen som eide det der, og det var ikke noe snakk om å ta i bruk. Folk var så redd for graset, så de fikk utnyttet kvar meter, så det var ikke diskusjon da. Så fant han læreren ut at bakom Svartåsen, der var det mulig for en idrettsbane.  

Så da var jo vedbrua til god hjelp. Altså vi måtte gå. Så gikk vi nå over vedbrua og til Grindneset, og så gikk vi opp Svartåsen forbi Toften, for det var ikke hus der da.

Og så var det en som jeg har gått i klasse med som sa, at mange av foreldrene måtte skrive under på et papir at de skulle arbeide så og så mange dugnadstimer for å lage idrettsbanen.

Vi spilte håndball på banen og om vinteren gikk vi på skøyter på vannet der. Det var det blankis. Vi gikk også på skøyter innerst i Henrikvalen med der var isen mer mjuk. Der hadde vi landskamp mot ungene fra Husvær. En som jeg gikk på skolen med sa at han vart nr 1 i sin klasse.

Fordi at hvor i all verden, hva skulle vi finne på her på disse steinhumpene ved skola. Så det var jo helt håpløst med sånne ting, men vi hadde jo forskjellige andre ting som vi styrte på med i friminuttene. Men vi brukte vi idrettsbanen mye, også på 17. mai og sånn forskjellig.

Men etter hvert som tiden ble mer moderne, så ble hele idrettsplassen glemt og så kanskje kom det en lærer som ikke var så interessert i sport.

Jeg kom jo på realskolen i Sandnessjøen og kunne jo allerede spille håndball. Så da ble jeg med på å spille håndball der.

Vedbrua – en sosial møteplass
Så ellers, så husker jeg at vi stod og hang. Vi kunne henge med venner som var på vedbrua, og vi kikka ned i vannet for det var så klart og fint i vatnet den gangen med sånn små fisk og forskjellige ting som for forbi.

Vedbrua – bindeledd og snarvei mellom to halvøyer
Vi brukte vedbrua da vi skulle handle melk på Prestøygården. Hos den vi bare kalte for bonden. Vi fikk lov å være med å hente melka, og etter hvert kunne jeg gå dit aleine å hente melk. Det hadde blitt langt å gå rundt, og det var bra for de på gården med vedbrua hvis de skulle på butikken.

Arnhild Langseth intervjuet av Margit Langseth, 17. februar 2025

Gjengitt med tillatelse